Refleksjoner

Det er snart 1 år siden jeg meldte meg på st kurset. Jeg har lært mer på dette året en mange år tilsammen. Det har vært lærerikt, utfordrende, morsomt, jeg har lært mye om meg selv, om hest, jo mindre jeg gjør, jo mer glede og framgang får vi sammen. Rammer, er ikke de rammene jeg trodde på. Jeg vet hva jeg ønsker, og jeg lærer stadig mer om hvordan vi sammen kan gå veien, så det blir hva vi begge ønsker... Får man når aldri målene man setter når bare 1 av oss vil at vi skal gå den samme veien.
Jeg har lært at jeg selv, kan skille de forskjellige treningsformene fra hverandre... Jeg lærer at hesten ikke klarer det samme... Han har sett ut sin vei... Jeg har et ønske om pose og sekk. Jeg vet hvem som vinner... Min hest har fått lov til å ha en stemme. Vi diskuterer ofte underveis, og det er som regel han som vinner. Han har som regel alltid rett! Jeg var for hard i handa, selv om jeg ikke trodde på det selv...Jeg ba om trav på den vanskelige siden, og ble oppgitt, når han ikke fikk det til, og han igjen falt ut av balanse, satt skuldra ut og rumpa inn, fordi det er det som for han er det han kjenner....
Jeg vet at jeg må gi han trygge og forutsigbare rammer, han må kunne stole på at jeg leder han den riktige veien. Da vil han nok prøve, gi sitt beste og ting jeg vil han skal lære, vil feste seg og bli noe han vil ta med seg til senere, adoptere ut i hverdagen og tilslutt være et nytt, etablert og forhåpentligvis, sunt bevegelsesmønster.

Hvordan kommer jeg dit? Ingen av de treningsformene jeg lærer, er komplette, ut i fra hva jeg kan i dag. Jeg lærer lang, dyp og fram, og jeg har fått en hest som kan bevege seg bedre, friere og bedre over ryggen, i balanse. Og han elsker det. Men, det løser ikke stivhetene han har i kroppen.

Jeg kan fra før mye om den klassiske ridningen, og det er den veien jeg vil gå... Men Gneist sier han ikke er klar for det. Noe han beviste etter helgens trening med A, og han etterpå har gått tilbake til å være stresset og ikke tilstede sammen med meg igjen, lytter etter hva som skjer på utsiden og er generelt utrygg. Fight, flight, freeze modus, som man sier i st verden.
Denne formen løser stivhetene i kroppen

St løser dette, om man klarer å kontrollere fram og bakpart samtidig, fra bakken, med få hjelpe midler, et sted jeg ikke er enda.

Jeg har lært mye dette året om hestens mentalitet, hvordan vi skal kunne jobbe sammen og hvordan vi skal kunne være gode venner...Men hvordan bringe dette inn i treningen og samtidig beholde humøret, sinnsroen og samarbeidsviljen?

Akkurat nå føles det som jeg har gjort for lite av ST. Det har ikke blitt noen flyt og sammenheng i treningen. Jeg må tilbake til basic ST. Det er for mye skyv og for lite bæring.
Han kan ikke bare gå avspent, lang og lav, han kan ikke bare gå samlet, sideveis og bærende, så, tilbake til "laboratoriet", ST er vinneren, den trygge havnen, det vi begge trenger for å finne balanse, sinnsroen,  tryggheten, forutsigbarheten. Fra denne plattformen kan vi bygge på de andre treningsformene, men alltid, alltid ha denne som grunn.